I likeverdige partnerskap

En styrket pasientrolle innebærer også endring i legerollen. – Lege 2.0 handler om å etablere likeverdige partnerskap mellom pasient og lege.  Dette innebærer gevinster også for helsepersonellet. Legen vil kjenne at det er bra å ikke bare bli sett på som en vandrende reseptblokk. Kanskje blir det mere tid til det som vil kjennes ut som meningsfylt helsearbeid, ansikt til ansikt?, skriver lege og kroniker Maria Gjerpe i dette gjesteblogginnlegget.

Medisinutdannelsen er ikke en teknisk utdannelse. Mange er skeptiske til å ta i bruk teknologiske verktøy eller sosiale medieplattformer til bruk i kommunikasjon med pasientene. Har vi helsepersonell en teknologivegring? Det tok tid før vi leger ville ta i bruk stetoskopet. Vi var redde for å miste kontakten med pasienten, sa vi. Det samme tenkte vi om telefonkonsultasjoner. Kanskje dreier det seg ikke om teknologifrykt, kan hende kjenner vi bare at det er enda en ting vi skal ha tid til å sette oss inn i vår travle hverdag? Vi er skeptiske. Er virkelig tjenester som PracticeFusion så enkle å ta i bruk som utviklerne hevder? Kan hende dreier det seg om noe annet? Kan det være at vi ikke vil slippe den paternalistiske legerollen?

Landsbylegen
I riktig gamle dager kom legen hjem til pasienten. Legen kjente pasientens og hele familiens sykehistorie i detalj og nøt stor respekt i bygda da han kom med den store doktorvesken sin med fremmede instrumenter i. Det var kanskje lettere den gang da, hvor de pårørende var mer enn fornøyd bare pasienten overlevde? Kanskje var det lettere når legen kunne si at her er det ikke noe mer jeg kan gjøre, og pasienten aksepterte dette som ett av livets faktum? Det eneste sikre ved livet er at vi skal dø.

Hvordan Lege 2.0 ser ut
Hvordan vil den nye og mer moderne utgave av legen – Lege 2.0, se ut? Hvordan endres forholdet mellom legen og pasienten? Hvordan vil faget medisin se ut og utføres? Internett med multilateral kommunikasjon gjennom de teknologiske verktøyene i Web 2.0 representerer nye måter å tenke på. Begrepet Helse 2.0 og e-pasienter vokser fram, som beskrevet i en tidligere post. Det er mange måter å være lege på, fra den paternalistiske, til den pasientsentrerte via en oversetter-rolle eller en rådgiver. Legen og medisinen som fag utvikles nå i tett partnerskap med pasienten. Det dannes likeverdige partnerskap på tvers av faggrupper, der også pasienten er involvert som likeverdig partner.

Det autonome mennesket
Det moderne mennesket forventer å få rask tilgang på informasjon, å ha kontroll og innflytelse over eget liv og det som angår dem. Disse forventningene og ønskene forandrer seg ikke når vi blir syke. Vi møter i dag helsevesenet som kunder, ikke bare mottagende pasienter. Det innebærer at helsesystemene må endre sin måte å komme disse pasientkundene i møte på.

Antall leveår øker og med dem kommer antallet pasienter med kroniske lidelser. Våre helseressurser, både når det kommer til personale og midler, er begrensede. Mange får kroniske helseplager som følge av livsstilssykdommer vi allerede nå kan forsøke forhindre utvikle seg. Selv om de kommende pasientene er eldre, vil de være kjent med bruk av teknologiske verktøy. Min eldste Facebook-venn er 85 år! Den eldre garde har allerede nå begynt å ta i bruk teknologiske verktøy for kommuikasjon. Jeg antar at det ikke blir mindre bruk av disse verktøyene i framtiden. Web 2.0s iboende natur sørger for at de stadig blir mer brukervennlige. Pasientene blir i større grad i stand til å delta i et likeverdig partnerskap for å bedre egen helse når de selv innhente lett tilgjengelig og kvalitetssikret informasjon, slik som den vi ser fasilitert gjennom SunnSkepsis.no og andre nyttige portaler.

Behovsdrevet innovasjon
I tiden som kommer vil vi se bruk av teknologiske tjenester slik at pasientens samarbeidspartnere i helsevesenet kan monitorere og bistå dem, også utenfor kontoret. Dette kan for eksempel være å følge opp blodsukker, KOLS, blodfortynnende medisiner, vektproblematikk, urinstix og andre parametere vi ser går igjen hos mennesker med langtidssykdom.

I Europa er det to store prosjekter som vil se på effekten av en slik fjernmonitorering. Det ene er the Whole System Demonstrator med hovedsete i England og drives av National Health System (NHS).

Det andre store prosjektet er Renewing Health, som er et pilotprosjekt der 9 europeiske land samarbeider, deriblant Norge. De vil se på hvordan man kan fjernmonitorere ulike kroniske sykdommer og har sett på diabetes, KOLS og kronisk obstruktive lunge eller hjerte sykdommer. De initielle resultatene er svært positive og viser nedgang i akuttinnleggelser, akutte hjemmebesøk, planlagte innleggelser, antall liggedøgn, kostnader og hele 45% nedgang i antall dødsfall.

Slik beskriver representanter for deltagerlandene prosjektet:

Lomma full av kunnskap
De aller fleste av oss vil ha internett i lomma i framtiden. Både pasienter og helsearbeidere vil ta i bruk mobileplattformer som en viktig kommunikasjonskanal i fremtiden. Det utvikles rimelige helseapps, som forbrukeren enkelt kan laste ned til sin bærebare internettflate. Gjennom appsene kan de registrere symptomtrykk, urinsstix, blodsukker, registrere aktivitet og vekt og følge med på sine laboratoriesvar. Vi snakker mHelse. Det at pasienten selv kan gjøre mye av for- og etterarbeidet, gjør ikke bare at pasienten blir en mer aktiv deltager, men det sparer også ressurser i konsultasjonene, som nå kan brukes til andre ting. I Norge, som er et land med store avstander, kan mobilkommunikasjon og støttesenter for telefonhenvendelser være spesielt nyttig. I USA finner vi for eksempel MediCall og andre lignende ressurser som tilbyr å gi råd til pasienter, enten direkte over telefon, eller til et nettverk av helsepersonell for videre diagnose og behandling.

Framtidas pasient er gammel, langtidssyk og IT-kompetent
Vi blir eldre, lever lengre med våre sykdommer og sykdommene vi får er ofte livsstilsykdommer. Det å håndtere kroniske sykdommer innebærer store utfordringer og krever et tett og sømløst samarbeid med og rundt pasienten mellom ulike helseaktører som lege, sykepleier, sykehusledelse og kanskje også forsikringsselskap. Denne måten å se samhandling på, innebærer en forståelse av at det skal mer enn en enkelt person til for å behandle en pasient med en kompleks medisinsk tilstand optimalt. Den innebærer også at alle aktørene skal kunne ta avgjørelser gitt en felles forståelse for hva som gangner pasienten best. Et slikt sømløst og pragmatiske samarbeid vil kunne øke både pasienttilfredshet og innsparinger.

Participatory Medicine fremhever en bevegelse hvor langtidssyke mennesker går fra å være kun en mottaker til en ansvarlig pådriver for egen helsesituasjon. Denne type pasienter betegnes oftes som e-pasienter, empowered patients. Helseaktørene de er i kontakt med støtter og verdsetter dem som fullverdige partnere i likeverdige partnerskap. Participatory Medicin-begrepet inkluderer et tverrfaglig team som arbeider sammen med pasienten, ofte referert til som e-pasient. The Society for Participatory Medicine har en egen nettside  for «sine» pasienter.

Lønnsomt, effektivt og økt tilfredshet med likeverdige partnerskap
Når pasienten i større grad får mulighet til å delta i, og få opplysninger om, egen helsesituasjon, blir de i større grad både i stand til å ta avgjørelser og til å delta i egen helseprosess. Det gir den som er syk en større opplevelse av kontroll og autonomi, som begge er viktige ingredienser i en tilfriskningsprosess eller for å holde seg friskest mulig. Helsepersonell vil kjenne at det er bra å ikke bare bli sett på som en vandrende reseptblokk. Kanskje blir det mere tid til det som vil kjennes ut som meningsfylt helsearbeid, ansikt til ansikt?

Helsebyråkratene river seg i håret og ser et helsebudsjett som flyter over alle kaffekoppkanter. Kan de se for seg at når pasienter og helsepersonell gjør noe av samhandlingsjobben utenfor fysiske lokaler, syke holder seg friskere og lever lengre, har færre reinnleggelser, ja, så trenger vi færre sykehus i framtiden?

Når det er sagt, vil jeg legge til at sosiale mediekanaler og ny teknologi ikke er for alle. Ikke alle vil kunne nyttiggjøre seg av de teknologiske nyviningene, og, ja, det krever ressurser både å utvikle og å lære opp. Slik er det alltid med fremskritt. Det koster litt å investere og ikke alle kan dra 100% nytte av alle mulighetene. Noen vil fremdeles trenge tettere og ekstra oppfølging. Det faktum at framtidens helsevesenet allerede nå ligger i støpeskjeen, er likevel et faktum.

Her gjelder det å samle kloke hoder som tenker nytt for kommende generasjoner.

Artikkelen er skrevet av Maria Gjerpe, lege og helseblogger på www.mariasmetode.no. Bloggen har vært hennes plattform i sosiale medier siden 2009. Hun skriver praksisnær bok om helsevesenet i sosiale medier for Kommuneforlaget.
Artikkelen er skrevet på oppdrag fra Helsedirektoratet, men forfatter står ansvarlig for artikkelens innhold og refleksjoner.

Artikkelen er skrevet av admin

Emneord: | | | | | |
  • Philip

    takk for en informativ og interessant artikkel.håper du kunne skrevet litt angående hvorfor det er så vanskelig med dobbeldiagnotisering i Norge.??selv har jeg tidligere spilt aktivt fotball på et ok høyt nivå for VIF,men så fikk jeg et problem med opiater og må i dag ta subutex,og her kommer problemet jeg har diagnosen adhd (var over 1år nykter før og under testen)og dermed så nektes jeg i norge å få medesinen min for adhd grunnet mulig rusmisbruk!ja,det vil jo da si alle det.!hadde jeg fått roen i kroppen som jeg får av sentral stimulerende(ritalin,metamina,osv.)istedenfor må jeg finne roen gjennom opiater og noen helvetes avrusninger.
    mvh.G:p

  • Hei Lisbeth og takk for god kommentar!

    Du peker på noe jeg synes er veldig viktig og er glad for at du peker på, slik at jeg kan få sagt noe mer om akkurat dette:

    Det første og siste er at den som trenger hjelp, skal få rett hjelp når den trenger det på den måten som er mest hensiktsmessig. Verktøy skal brukes til å gjøre prosessene mer effektive på mange ulike måter.

    Nei, det skal absolutt ikke være slik at hverken alle pasienter blir “empowered” eller at all kontakt nå skal være gjennom elektroniske verktøy.

    For det første skal vi fortsatt gi ulik hjelp til de ulike borgerne både fordi de har ulike behov og ulike mulighet til å øke sin egen kompetansen. Det er viktig for å få et likeverdig helsevesen for alle.

    En typisk mannlig pasient på 86 vil som oftest ha helt andre muligheter og trenger annen bistand enn en kvinne på 26. Slik kommer det alltid til å være og de ulikhetene skal vi ta hensyn til.

    I tillegg vil vi som mennesker ha ulik kapasitet til å tilegne oss kunnskap og vi trenger ulike tilpasninger i den prosessen. Noen vil ha nedsatt kognitiv kapasitet, andre vil ha synsnedsettelser eller andre kommunikasjonsordninger. Tjenestene skal tilgjengelig-gjøres for alle.

    Og her er jeg inne på et stikkord: Tilgjengelig-gjøring og valg, i motsetning til tvang.

    Jeg tror og håper det blir slik at pasienten for eksempel skal kunne ytre ønske om å ha konsultasjoner eller få bistand uten å måtte møte opp på et kontor og at legen skal kunne ha verktøy og kunnskap til å kunne utføre et slikt digitalt møte, samtidig som det er legen som vurderer om denne type møte i akkurat det spesifikke tilfellet er medisinsk forsvarlig eller ei.

    Det er en stor andel av legekonsultasjonen som er “unødvendige” og de kan til fordel vike for de “nødvendige”, slik at menneskene møter hverandre når det er behov for det i effektive rom der det er god nok tid. Det er ikke slik at helsebudsjettene vil krympe – midlene vil derimot måtte omprioriteres.

    Ved å ta i bruk nye samhandlingsverktøy er min klare visjon helhetlige, effektive pasientforløp. Jeg ser det svært tydelig for meg og gleder meg til å være med på å forme fremtiden, som jeg tror vil formes av at helsepersonell, borgere, helsebyråkrater og utviklere samarbeider, slik som jeg håper http://helsetanken.no/ skal bidra til.

  • Lisbeth van Bergen

    Det er noen år siden jeg startet å kommunisere med min fastlege på epost. Det var ikke vanlig da, men ulike omstendigheter gjorde at det ble slik. Min lege var veldig opptatt av at dette måtte være greit for meg, og at det føltes trygt i forhold til min sikkerhet som pasient. Det var og er fremdeles en svært effektiv måte å få utført endel praktiske lege/pasientoppgaver. Man slipper ventetid, og kan få kjappere hjelp om legen oppfatter situasjonen som kritisk. Jeg liker denne formen, og tror at teknologien vil føre med seg en utvidet og bedre form for lege/pasient samarbeid. Men, det er også et men her. Det er viktig med menneskelig kontakt. Blir man konsekvent omgjort til en e-pasient og partnerskapet mellom lege og pasient går via teknikken mister man kanskje det mest verdifulle i lege/pasientrollen, kontakten mellom to mennesker. Det å bli sett, det å bli tatt på, den fysiske nærheten og forståelsen kan være noe av det viktigste i lege/pasientrollen. Jeg tror det ligger mye nyttig placeboeffekt i slike møter, kontra legenes hjemmebesøk i gamle dager.
    Et annet og viktig element i dette er at vi må være svært varsom med oppbyggingen av nye systemer innen helsevesenet. Vi må hele tiden være på vakt overfor å skape flere byråkratiske systemer. Vi har nok med de byråkratimurene som allerede eksisterer i dagens helsevesen. De er for oss pasienter til tider uoverkommelige. Men klarer vi å unngå det er tanken om morgendagens helsesystem som Maria Gjerpe her skisserer en spennende utfordring.